Vi må sette tjenester opp mot hverandre

Overskriften er en setning det sitter langt inne å skrive. Vi skal finne helhetlige løsninger, skape synergier, jobbe smartere og få mer ut av ressursene. Helst skal alle få litt mer, eller i det minste ikke mindre.

Jeg forstår godt hvorfor vi liker å tenke slik. Ingen går inn i politikken, offentlig sektor eller frivilligheten for å argumentere for at noe skal få mindre. Det er langt mer behagelig å lete etter løsninger som gjør at alle kan få litt mer samtidig.

Jeg tror ikke det går lenger. Hvis vi faktisk skal prioritere i årene som kommer, må noe være viktigere enn noe annet.

Barn mot eldre, forebygging mot behandling, individuelle behov mot fellesskapets behov. Ikke fordi noen av disse behovene er uviktige, men fordi ressursene er begrensede.

Vi har utviklet en bemerkelsesverdig evne til å snakke om prioritering uten egentlig å prioritere. Svaret på prioritering er ofte hva vi bør gjøre mer av; mer forebygging, mer tidlig innsats, mer digitalisering, og bedre tjenester.

Alt dette er viktig, men dersom ingenting får mindre, har vi ikke prioritert. Prioritering oppstår først når noe får mindre på bekostning av noe annet.

I Senja kommune står vi midt i en omfattende omstilling. Som mange andre kommuner har vi lett etter effektivisering, digitalisering, bedre organisering og bedre ledelse. Alt dette er nødvendig, og vi skal fortsette med det, det er bare ikke nok.

Det er ikke så forskjellig fra privatlivet. Når jobb, familie og aktiviteter konkurrerer om tiden, hjelper det bare til et visst punkt med en bedre ukeplan. Til slutt må noe velges bort, ikke fordi det er uviktig, men fordi tiden ikke strekker til.

Kommunesektoren har kommet til dette punktet. Behovet for helse og omsorgstjenester øker betydelig i årene fremover, samtidig som det blir færre yrkesaktive per eldre. Vi kan ikke fremskrive alle dagens tjenester med dagens bemanning, og tro at regnestykket går opp.

I Senja er det besluttet å legge ned sykehjem og avvikle institusjonsplasser. Det gjør vi ikke fordi vi tror vi kommer til å trenge mindre helse og omsorg. Tvert imot, vi gjør det fordi behovene kommer til å øke samtidig som tilgangen på arbeidskraft reduseres.

Skal flere bo hjemme lenger, må vi flytte ressurser fra institusjon til hjemmebaserte tjenester. Det holder ikke å vedta at hjemmebaserte tjenester styrkes mens alt annet består.

Prioritering handler ikke først og fremst om å velge mellom det viktige og det uviktige. Det enkle kan vi rydde unna. Den vanskelige prioriteringen handler om å velge mellom ting som alle er viktige.

Vi må også diskutere forholdet mellom individet og fellesskapet. Den norske velferdsstaten er med god grunn bygget rundt den enkelte innbyggers behov og rettigheter, samtidig som kommunene skal forvalte fellesskapets begrensede ressurser.

Det som er riktig for ett individ, én brukergruppe eller ett lokalsamfunn, er ikke nødvendigvis riktig når vi ser fellesskapets ressurser samlet. Vi har i stor grad individualisert rettigheter og forventninger, mens knappheten forblir kollektiv.

Det betyr selvfølgelig ikke at individuelle rettigheter skal settes til side hver gang kommuneøkonomien blir vanskelig. Det ville vært galt. Derimot betyr det at vi trenger en politisk diskusjon om hvor balansen skal ligge.

Hvilke rettigheter skal være absolutte? Hvilke tjenester skal være like over hele landet? Hvor store forskjeller skal vi akseptere? Og ikke minst, når vi politisk beslutter at noe nytt skal prioriteres, hva skal da prioriteres ned?

Dette kan ikke være en diskusjon kommunene tar alene. Det er nesten alltid gode argumenter for en ny rettighet, en ny norm, en ny satsing eller et nytt kvalitetskrav, og hver for seg kan de være godt begrunnet. Problemet er summen.

Fordeling av knappe ressurser er av politikkens mest grunnleggende oppgaver. Alternativet til å gjøre disse valgene eksplisitt er ikke at vi slipper å prioritere, men at prioriteringene skjer mer tilfeldig, mindre synlig og med uten demokratisk kontroll.

Vi kommer fortsatt til å trenge bedre ledelse, mer digitalisering, smartere organisering og nye måter å løse oppgavene på, men vi må slutte å omtale alle problemer som om de kan løses ved at offentlig sektor bare blir litt mer effektiv.

Framtidens kommune avgjøres ikke av hva vi ønsker å gjøre, men av hva vi er villige til å slutte å gjøre.