Strandsonen må forvaltes etter loven

Regjeringen vurderer sterkere statlig styring av arealforvaltningen i strandsonen rundt Oslofjorden som ett tiltak for å reversere miljøforringelsen av fjorden.

Elisabeth H. Gjølme (H), lederen av planutvalget i Bærum, hevder i Aftenposten at dette vil være en alvorlig mistillit til lokaldemokratiet.

Juristforbundet er uenig i dette. Kommunene har stor demokratisk frihet i planprosessene.

Regjeringen har varslet en kommende Oslofjord-plan. Signalene fra Klima- og miljødepartementet hittil tyder ikke på mistillit til kommunene rundt fjorden.

Departementet kommer heller med intensjoner om tiltak for å redde Oslofjorden fra stadig miljøforringelse, noe som også har med belastningen på strandsonen å gjøre.

Elisabeth H. Gjølme hevder at «regjeringen mener kommunene gir for mange dispensasjoner og praktiserer regelverket ulikt. De vil at Statsforvalteren skal overta styringen av strandsonen.»

Juristforbundet mener at dispensasjoner fra loven skal være unntak. Det store flertallet av dispensasjonssøknader for bygging langs kysten blir innvilget. Dette var ikke intensjonen fra lovgivers side. Muligheten for unntak må ikke bli hovedregelen. Dette skal statsforvalterne ivareta gjennom sitt tilsyn.

I Sverige skal alle dispensasjonssøknader fra strandbyggeloven behandles av länsstyrelsen, tilsvarende våre statsforvaltere. Dette er trolig noe av grunnen til at 70 prosent av Stockholms strandsone er tilgjengelig for allmennheten. Langs Oslofjorden er tilsvarende andel 30 prosent.

Den norske kysten er inndelt i tre soner etter sårbarhet, slik at geografiske forhold blir ivaretatt. Oslofjorden ligger i sone 1, noe som fordrer mest restriktiv forvaltning.

Det dreier seg verken om mistillit til eller svekkelse av lokaldemokratiet. Kommunene har stor frihet når de utarbeider reguleringsplaner. Disse blir bare unntaksvis overprøvd av Statsforvalteren. Her kan de drive arealplanlegging, også i strandsonen.

Planene legges ut på høring til innbyggerne før de behandles av de politiske organene. Altså demokrati i praksis.

Dispensasjoner er mindre demokratiske, siden det er begrenset hvem som faktisk kan klage på dem. Her er det dessuten strenge rettslige vilkår som skal være oppfylte før at det kan gis et positivt vedtak.

Lokalpolitikerne utgjør en viktig del av norsk demokrati, og Juristforbundet er enig i at de må ha handlefrihet og mulighet for å velge de beste løsningene for sin kommune. Men denne friheten må utspille seg innenfor rammene de folkevalgte på Stortinget har vedtatt som norsk lov.

Gjølme mener også «at praktisering av regelverket varierer noe mellom kommunene, er noe av styrken i lokaldemokratiet. Det er derfor en dårlig begrunnelse for å frata kommunene ansvaret».

Vi er enige i at lokal utøvelse av skjønn og dermed noe ulik praktisering av lover og regler i kommuner kan være en styrke for lokaldemokratiet. 

Samtidig må likhet for loven i hele Norge være et ufravikelig prinsipp. Dette handler om innbyggernes rettssikkerhet, uavhengig av hvilken kommune de bor i.

Skal lokalpolitikere kunne fatte vedtak innfor lovens rammer, må de ha juridisk kompetanse for støtte og råd. Når nesten halvparten av norske kommuner mangler jurister i administrasjonen, må saksbehandlingen ofte foregå uten nødvendig fagkompetanse.

Manglende etterlevelse av norsk lov og manglende likhet for loven kan mer enn noe annet bidra til å svekke tilliten til lokaldemokratiet.