Politiske samarbeidsavtaler til besvær?

Den første oppgaven for et nyvalgt kommunestyre er å velge ordfører og kandidater til mange andre posisjoner. Over tid har dette utviklet seg til en omfattende prosess – et slags marked der formelle posisjoner og frikjøpsressurser byttes mot politikk.

Politiske samarbeidsavtaler har dermed betydning ikke bare for valg av ledere, men også for den politiske dagsordenen.

Tross stor betydning vet vi overraskende lite om politiske samarbeidsavtaler. I et lite forskningsprosjekt har jeg satt meg fore å samle inn og systematisere samarbeidsavtaler inngått etter valget i 2023 fra de 100 største formannskapsstyrte kommunene.

Politiske samarbeidsavtaler er ikke offentlige dokumenter som enkelt kan hentes ut fra arkiver. I noen tilfeller er avtalene lett tilgjengelige på partienes hjemmesider, og en del er referert i sin helhet i lokale medier.

Men mange avtaler kan bare framskaffes gjennom direkte kontakt med de involverte forhandlerne, og en del avtaler er dessuten blitt unntatt offentlighet. Selv ikke en professor som kan garantere full konfidensialitet har fått tilgang til enkelte avtaler. Det siste er vanskelig å forstå, såpass ærlig skal jeg være.

Så langt har jeg klart å samle inn 63 avtaler av 100 mulige. Det bør være nok til å kunne si noe substansielt om slike avtaler i formannskapsstyrte kommuner.

Grovt sett kan avtalene deles i fire grupper. Om lag en tredjedel er det vi kan kalle «langtidsprogram». Da er det snakk om relativt lange dokumenter (opp mot 31 sider) med generelle og vage løfter som vanskelig kan etterprøves. Det hele framstår som helgardering mot kritikk for manglende måloppnåelse.

Omtrent like mange avtaler har preg av å være «ønskeliste». Her er det konkrete og dyre løfter, som for eksempel å bygge en skole, et sykehjem, innføre løpende barnehageopptak eller kutte eiendomsskatt. Her virker det som forhandlingsteamet har satt sammen ulike partiløfter uten nærmere prioritering, og med stor risiko for løftebrudd.

Et mindre antall samarbeidsavtaler er «analytiske». Med det mener jeg at avtalen er bygd opp rundt et stort problem (gjerne svak kommuneøkonomi), og samarbeidsavtalen er en handlingsplan for å løse problemet. I disse avtalene er det gjerne løfter om innsparing, for eksempel formulert som «å kritisk gjennomgå skolestrukturen», eller å definere strengere kriterier for låneopptak og andre økonomiske måltall.

Den siste gruppen, som omfatter 15 kommuner, har det vi kan kalle en «prosessuell» avtale. Da er det enten snakk om en ren valgteknisk avtale uten politikk, eller en minimalistisk avtale med to-tre generelle punkter. Disse avtalene er mest opptatt av samarbeidets form, og inneholder gjerne en forpliktelse til å legge fram felles budsjett og økonomiplan, og bestemmelser om felles gruppemøter og koordineringsansvar.

Det er vanskelig å forestille seg politiske samarbeidsavtaler helt frie for politikk, men det har en kostnad. En altfor konkret avtale kan lett bli en framtidig kvernstein rundt halsen. Og selv om forhandlingsteamet er aldri så sammensveiset, vet vi at mange koalisjoner går i oppløsning etter hvert.

Selv om dette får begrenset betydning i kommuner styrt etter formannskapsmodellen, bidrar det like fullt til politisk støy og tar oppmerksomheten bort fra viktigere saker.

Politiske samarbeidsavtaler bør derfor utformes med klokskap og kløkt, men flere av samarbeidsavtalene jeg har lest framstår lettere selvdestruktive.

Kanskje burde politiske samarbeidsavtaler bli tema i KS sitt folkevalgtprogram?

For eksempel kunne man reflektert over hva slike avtaler kan bety for samarbeidsklimaet i et kommunestyre. Mange av avtalene, og mest i den første gruppen, har en rekke generelle erklæringer, for eksempel denne hentet fra en mellomstor kommune: «Det skal være godt å leve i vår kommune, uavhengig av hvor man er i livet og hvor man bor i kommunen».

Jeg skulle gjerne truffet den politikeren som er uenig i dette. Dette framstår snarere som en type moralsk ran der et forhandlingsteam som representerer et knapt flertall, tar monopol på verdier og holdninger som alle er enige i. Sånt bidrar neppe til ideen om politisk integrasjon som ligger innebygd i formannskapsmodellen.

For det andre kunne man diskutert risikoen for at samarbeidsavtaler kortslutter kommunedirektørens utredningsplikt. Politiske samarbeidsavtaler utformes uten noen som helst bistand fra kommunens ekspertise.

Der avtalene blir konkrete med hensyn til løfter, kan administrasjonens lovpålagte utredningsplikt bli en ren proforma-øvelse uten betydning for noe eller noen.

Det konstruktive samspillet mellom politikk og administrasjon kan med andre ord settes på prøve gjennom veldig konkrete politiske avtaler.

Jeg påsto innledningsvis at politiske samarbeidsavtaler er viktige, og det mener jeg fortsatt. Men det hører også med til historien at en av ordførerne jeg kontaktet, hadde lett både høyt og lavt uten å finne igjen avtalen.

Det kan tyde på at samarbeidsavtalene ikke bare varierer i form og uttrykk, men også i lokal status. Det håper jeg å finne mer ut av etter hvert.