Debatt

Mange grønnsakproduserende kommuner får ikke lov til å kjøpe mat lokalt på grunn av eksklusive rammeavtaler, skriver Kristin Reichborn-Kjennerud.

Offentlige bærekraftspenger går i lomma på revisorselskapene

I stedet for å utvikle en reell bærekraftspolitikk, kjøper offentlige organisasjoner konsulenttjenester for å lage fine nettsider om bærekraft.

Publisert

Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning

Statens satsing på bærekraft slår feil. Innkjøpspolitikken, sammen med annen politikk, stikker kjepper i hjulene for lokale, bærekraftige initiativer som kunne vist vei inn i en ny og bedre organisering av samfunnet.

Eivin Brøndbo og Richard Sandnes skriver i et innlegg i Kommunal Rapport 2. oktober at kommunene har mulighet for å øke andelen lokal- og regionalprodusert mat, og viser til at de har gjort nettopp det. Bra.

De store revisjonsselskapene har fått øynene opp for offentlig sektor som en ny markedsmulighet.

Dette er også poenget i min kronikk «Dårlig organisering hindrer offentlig innkjøp av norsk mat».

Kommunene har mulighet til det, men de fleste benytter seg ikke av dette handlingsrommet i særlig stor grad. Det er noen få hederlige unntak, som Trøndelag fylkeskommune, Agder, kommunene Tysvær og Gjesdal, som var med i Kjøp bærekraftig prosjektet, og OsloMet innkjøp (merk at andre offentlige organisasjoner også kan kjøpe lokalt, ikke bare kommuner).

Her er et knippe eksempler: På grunn av en rammeavtale får ikke barnehagen kjøpe fra gårdsutsalget i distriktskommunen.

Etaten kan ikke kjøpe fra de 60 små cateringbedriftene i Romeriks-kommunen, som mange drives av innvandrere. Den må i stedet kjøpe all catering på en sentral, eksklusiv rammeavtale. Skolen får ikke lokal frukt i sesong.

Det er ikke lov å kjøpe lokalt, for det er inngått en rammeavtale med en stor grossist. Grossisten har ikke merkeordning for hvor kjøttet kommer fra, så du vet ikke om du kjøper norsk økologisk kjøtt eller storfe fôret på soyabønner fra nedbrent regnskog.

Mange grønnsakproduserende kommuner får ikke lov til å kjøpe mat lokalt på grunn av slike eksklusive rammeavtaler.

Eksemplene viser hvordan praksisen med sentraliserte, eksklusive rammeavtaler hindrer lokale løsninger.

Samtidig må bærekraftige løsninger være mer lokale i fremtiden. Vi må redusere forbruket, gjenbruke og reparere mer, og det bør skje lokalt. Det vil lokale sosialt og miljømessig innovative virksomheter kunne bidra til.

Eksempler er lokale hoteller som legger vekt på inkludering og miljø i sin drift, og bønder som bruker økologiske metoder og bedrer jordhelsen. Men offentlig ansatte kjøper ikke fra dem.

Innkjøpsledere i Kjøp bærekraftig-prosjektet merket hvor krevende det var å stå i stormen for en mer bærekraftig innkjøpspolitikk, med liten politisk støtte og uten ledelsesfokus på bærekraft.

En reell bærekraftspolitikk måtte gitt insitamenter til produksjon av kortreist mat og ting som varer. Det burde også gjort gjenbruk og reparasjon mer lønnsomt, slik at vi velger bort langreiste og miljøfiendtlige produkter. Men innkjøpsmiljøene ute i de offentlige organisasjonene kan ikke stå på barrikadene alene uten en politikk som støtter opp under innsatsen deres.

Så hva gjør offentlige organisasjoner i stedet (inkludert KS, kommunenes interesseorganisasjon)?De kjøper konsulenttjenester av revisjonsselskapene, som lager fine nettsider om bærekraft. Da ser det ut som om de er interessert i bærekraft, selv når de ikke gjør så mye.

De store revisjonsselskapene, på sin side, har fått øynene opp for offentlig sektor som en ny markedsmulighet. Innkjøp av konsulenttjenester går i taket. Mer dokumentasjon og rapportering på at alt står greit til i de lange leverandørkjedene, skal være løsningen.

Ja, det er viktig også å sette bærekraftskrav i de store kontraktene, men la det ikke bli med dokumentasjonen. Disse rapportene er ofte ikke verdt papiret de er skrevet på. Borer du litt dypere, blir konklusjonen ofte at du må kjøpe lokale varer skal bærekraft ivaretas.

Kjære Jonas. Kan vi få et bærekrafts-, samordnings- og rettferdighetsdepartement som kunne satt skatte-, avgifts- og innkjøpspolitikken i sammenheng med andre tiltak, for å stimulere til en slik mer bærekraftig utvikling?

Da hadde det kanskje blitt lettere å ta bærekraft på alvor.

Powered by Labrador CMS