Norge mangler ikke boliger, men boligpolitikk

Inntil en sprengt fjellskrent der det en gang sto en gammel skog, reiser det seg nå et nytt boligkompleks. 

Der hvitveisen pleide å dukke opp, ligger et svart asfaltdekke som lukter varmt gummi i solsteiken. De mørkegrå blokkene minner mer om et lager for oppbevaring av folk enn et sted for å leve gode liv. 

Kanskje er dette i Bærum, Bergen eller Bodø, det ser uansett likt ut. Nye boliger må vi jo bygge. Eller?

Angivelig trenger Norge 130. 000 nye boliger. Raskt. Vi snakker om boligkrise, men vi står også i en ressurskrise.

48 prosent av alle boliger i Norge er eneboliger, bygget for familiestrukturer som er i endring. Samtidig bor 40 prosent av oss alene, og antallet eldre øker. 

Gjennomsnittsboligen er 124 kvadratmeter, større enn både Sverige og Danmark. Hele 203.000 eneboliger er på mer enn 160 kvadratmeter. Boligarealet per person har økt fra 36 kvadratmeter i 1980 til 62 i dag.

Mens vi diskuterer hvor neste boligfelt skal ligge, er det nesten ingen som nevner den store skattekisten: 1,3 millioner eneboliger, mange med underetasjer, loft og rom som står halvtomme. 

Hvis bare 10 prosent av disse fikk en ekstra boenhet, ville vi fått 130. 000 boliger, uten å bygge én eneste ny kvadratmeter.

Fra 1. januar etablerte regjeringen et samfunnsoppdrag for en sirkulær økonomi, en nasjonal innsats for å bruke ressursene smartere. Det er lite snakk om boligpolitikken i denne sammenhengen, men hva kan vel være mer relevant? 

Når én bolig blir til to, kan vi dele mer enn areal: vaskemaskiner, verktøy, gjesterom, hage, og kanskje litt tid med naboene også.

Forskningen peker på et tydelig hull i norsk boligpolitikk: Norge har ingen strategi for å redusere behovet for nytt boligareal, ingen nasjonal satsing på deling av eneboliger og få virkemidler som hjelper folk å bygge om det de allerede har.

I dag finnes det heller ingen nasjonale regler som sier hvor strenge kravene skal være når man bygger om et eksisterende hus. Resultatet er et regelverksmessig lotteri: én kommune kan kreve nesten full nybyggstandard, en annen kan godta en enklere løsning, og boligeieren aner ikke hva som gjelder før de søker.

Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) må utforme et regelverk for som speiler sirkulærøkonomiske ambisjoner. Ett som gir kommunene klare rammer, men som samtidig gjør det mulig å finne gode, kreative løsninger uten å måtte slåss med lovverket.

Se for deg et helt vanlig nabolag: En pensjonist kikker ut av det store, vinduet i sokkelleiligheten sin. Hun bretter tøy fra vaskerommet hun deler med familien over. Leiligheten er universelt utformet, det fikk hun råd til da hun delte huset, og nå bor hun trygt på ett plan, med folk i huset og lyden av liv. 

Hagen deler hun også, til glede for barna som har flyttet inn. Huset hun og mannen bygde på 1970-tallet vil være til glede for mange generasjoner, og fuglene hekker fortsatt i toppen av bjørka.