Når gode klimatiltak stopper i systemet

Kommunekommisjonen skal peke ut veien videre for kommunesektoren. Da må den også se hvem som faktisk gjennomfører klima- og naturtiltakene. Altfor ofte er virkemidlene rettet mot kommunen, mens selskapene som bygger kompetanse, investerer og gjennomfører, faller utenfor.

Kommunene står i frontlinjen når klimaendringer skal håndteres, og natur skal tas vare på. De skal planlegge smartere, kutte utslipp og tilpasse kritisk infrastruktur til et mer ekstremt klima.

Men i praksis er det ofte ikke kommunen selv som gjennomfører tiltakene. Mange av løsningene utvikles og realiseres i kommunalt eide selskaper og interkommunale samarbeid – innen avfall, energi, vann og avløp og havner. Det er her fagmiljøene bygges, investeringene gjøres og løsningene settes ut i livet.

Likevel er mange statlige ordninger innrettet som om kommunen alltid er både utvikler, søker og gjennomfører. Det er den ikke. Når virkemidlene ikke treffer dem som faktisk gjør jobben, blir veien fra politisk mål til praktisk handling lengre enn den trenger å være.

Det ser vi blant annet i Klimasats-ordningen for kommuner og fylkeskommuner. Prosjekter utvikles ofte av kommunale og interkommunale selskaper, mens kommunen må stå som formell søker. Det gir flere ledd, mer byråkrati og tregere gjennomføring.

Dette er et systemproblem. Staten legger opp ordninger for én virkelighet, mens gjennomføringen skjer i en annen.

Samtidig peker kommunekommisjonen, og mange andre, på behovet for sterkere fagmiljøer og mer interkommunalt samarbeid. Det er en riktig analyse. På klima- og naturområdet er samarbeid ofte nødvendig for å få nok kapasitet, rett kompetanse og god ressursbruk.

Men dagens ordninger belønner ikke alltid samarbeid. Når maksimal støtteramme er den samme enten én kommune søker alene eller flere går sammen, blir støtten i praksis tynnere jo flere som deltar. Konsekvensen er at de beste og mest skalerbare prosjektene kan bli vanskeligere å realisere. Det var neppe meningen.

Kommunekommisjonen vil forenkle virkemiddelapparatet. Det er et godt mål. Men forenkling er ikke et gode i seg selv dersom resultatet er svakere gjennomføring.

På klima- og naturområdet er ikke dette bare spørsmål om administrasjon. Det handler om tiltak med lang tidshorisont, stor samfunnsverdi og gevinster som ofte går langt utover den enkelte kommune.

Derfor trengs fortsatt målrettede ordninger. Øremerkede tilskudd er ikke et problem i seg selv når de brukes til å utløse tiltak som ellers lett blir nedprioritert. Tvert imot kan de være avgjørende for å sikre at viktige klima- og naturgrep faktisk blir gjennomført.

Forslaget om å slå sammen ordninger på klima og natur kan også ha en bakside. Sammenslåing kan gi enklere strukturer, men også mer utydelige prioriteringer. Natur og klimatilpasning risikerer å tape mot tiltak som er enklere å måle og lettere å synliggjøre på kort sikt.

Skal staten lykkes bedre med klima- og naturpolitikken, må virkemidlene ta utgangspunkt i hvordan tiltak faktisk blir utviklet og gjennomført. Det betyr å åpne mer direkte for kommunale og interkommunale selskaper, utforme ordninger som belønner samarbeid og legge bedre til rette for gjennomføring – ikke bare planlegging.

Kommunesektoren leverer mye i dag, men ofte på tross av systemet, ikke på grunn av det.

Hvis kommunekommisjonen virkelig vil fjerne flaskehalser, kan den starte her: Staten må slutte å legge til grunn at kommunen alene utvikler tiltakene, og i større grad treffe selskapene som faktisk tar initiativ til, planlegger og gjennomfører dem.