Annonse
Debatt
Masterkravet er svaret – hva var spørsmålet?
Vi savner en ærlig drøfting av hva en mastergrad i barnevern er, og i hvilken grad denne utdanningen vil løse kompetansebehovet i barnevernet.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Med mange års fartstid fra norsk barnevern og god kjennskap til fagfeltet, vil vi gi noen betraktninger knyttet til debatten om kompetanseutfordringene i barnevernet.
Det er uforståelig at noen kan mene at en mastergrad vil løse de utfordringer barnevernet står overfor.
Vi tror gjennomføring av et obligatorisk masterkrav for alle barnevernsansatte vil skape flere problemer enn det løser. Vi utfordrer akademia og fagmiljøene til først å styrke grunnutdanningen og mulighetene for relevante videreutdanninger.
Etter at regjeringen i Prop. 83L (2024–25) foreslo å justere lovkravet om masterutdanning i barnevernet, har kritikken haglet fra akademia/utdanningsinstitusjonene og noen organisasjoner.
Ordbruken i deler av kritikken er lite akademisk. Det framstilles som om dette ene forslaget vil innebære en «rasering av kvaliteten i barnevernet», og det framsettes udokumenterte påstander som ville medført stryk om de inngikk i en masteroppgave.
Dette til forskjell fra den meget grundige drøftingen departementet har foretatt i proposisjonen. Vi oppfordrer alle interesserte til å lese spesielt kapittel 6 om kompetanse og veiledning.
Heldigvis er det noen motstemmer til hylekoret. Barnevernsleder Tone Risvoll Kvernes i Kongsberg (Fontene 11.04.24) har konsistent framholdt at kompetansebehovet i barnevernet er sammensatt, og at en mastergrad ikke vil løse dette. Hun kaller forslaget en «skivebom».
Selv om meningene i fagfeltet selvfølgelig spriker, er det mange som deler hennes syn, og påstanden fra for eksempel Ellen Galaasen (BIA) i Kommunal Rapport (28.04.25) om at « … et helt fagfelt har advart regjeringen mot å lefle med kompetanse i barnevernet» (les: justere masterkravet), er i beste fall lite presist.
Tore Nyseter skriver i Fontene (24.04.25) under overskriften: Barnevernet må reorganiseres: «Kompetansesvikten (i barnevernet) handler i hovedsak om relasjonskompetanse, evnen til innlevelse, forståelse og sette seg inn i andres liv og situasjon.»
Han mener svikten i de mest krevende sakene må håndteres gjennom en mer helhetlig og tverrfaglig tilnærming.
Samfunnsdebattant og erfaringskonsulent Aleksander Skadberg framholder (Khrono 22.04.25) at det som var avgjørende for at han opplevde å få hjelp, ikke var det akademiske nivået på de han møtte, men gode relasjoner og medmenneskelige egenskaper hos hjelperne.
«Hvis vi gjør masterutdanning til hovedinngangsporten til faget, overser vi verdifull kompetanse og risikerer å gjøre barnevernet mindre mangfoldig, mindre tilgjengelig og mindre relevant», skriver han.
Her er han i godt selskap og kan støtte seg på massive tilbakemeldinger fra barn og unge i barnevernet gjennom en årrekke. De har hele tiden framhevet relasjonskompetanse og samarbeid som avgjørende.
Det er derfor overraskende at barneombud Mina Gerhardsen påberoper seg barna når hun (Khrono 28.04.25) med henvisning til dommene i Strasbourg sier: «Svaret vårt er kompetansekrav. Nå foreslår regjeringen å ta vekk det som skulle løse problemet. Det svekker saksbehandlingen i barnevernet og deretter barns rettssikkerhet. Da får barna dårligere eller feil hjelp.»
Det er ikke riktig at de som nå anbefaler en kursendring mht. masterkravet, ikke er opptatt at kompetansen i barnevernet. Tvert imot. Vi er bekymret for at en forenklet virkelighetsforståelse gir svar som ikke vil gi nødvendig kompetanse, men heller bidrar til unødig akademisering av fagfeltet.
I denne debatten savner vi en ærlig drøfting av hva en mastergrad i barnevern er, og i hvilken grad denne utdanningen vil løse kompetansebehovet i barnevernet.
Mastergraden er en fordypning innen et fagområde, hvor kandidaten lærer forskningsmetodikk og analytiske ferdigheter. Det er ingenting galt i dette, men det er uforståelig at noen kan mene at en mastergrad vil løse de utfordringer barnevernet står overfor.
Det er heller ingen forskningsmessig belegg for å si at utdanning på masternivå i seg selv vil bidra til lavere turnover i barnevernet, noe som i dag er en stor utfordring.
En stor og erkjent utfordring for barnevernsfeltet i årene som kommer, er knyttet til å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft. Problemet øker proporsjonalt med avstanden til Oslo og de andre storbyene. Det er vanskelig å se hvordan en vesentlig redusert tilgang på kvalifiserte kandidater vil bøte på dette.
Uten sammenligning for øvrig, er det interessant å legge merke til hvordan reverseringen av ambisiøse karakterkrav i sykepleier- og lærerutdanningen har hatt umiddelbar positiv effekt på rekrutteringene til disse.
Vi mener et obligatorisk krav for alle knyttet til dagens master, ikke er svaret. Et første skritt må være å bedre dagens bachelorutdanning. Tilbudet på videreutdanninger må også videreutvikles, og kommunene må få enda bedre økonomisk insentiver til å benytte disse.
For ledere i barnevernet må det stilles egne krav knyttet til lederkompetanse.
Vi er i tillegg overbevist om at de sammensatte kompetanseutfordringene i barnevernet i framtida må løses med et bredt tilfang av både praktikere og akademikergrupper, i tillegg til dagens sosialarbeidere.
Selv om antall årsverk i det kommunale barnevernet har økt med over 80 prosent i perioden 2010 til 2021 (NOU 23: 7), har fagforeninger og ansattes svar på de fleste problemer i kommunalt barnevern vært flere stillinger.
Er det nye svaret mastergrad?
