Kommunene kan prioritere de alvorligste sakene

I en ny undersøkelse om ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven har Sivilombudet klargjort hvor langt kommunens plikt til å følge opp ulovligheter går.

Behandlingen av ulovlighetssaker er tidkrevende for kommunene. Ulovlighetssakene kan gjelde alt fra omfattende tiltak med store konsekvenser for lokale og nasjonale interesser, for eksempel utfylling i strandsonen, til mindre saker.

Det kan ta lang tid fra kommunen blir oppmerksom på tiltaket til saken blir behandlet.

For eksempel har Asker kommune opplyst til oss at de hadde 243 ufordelte ulovlighetssaker i juni 2025, og at de var kjent med 2000 mulige brudd på plan- og bygningsloven som de ikke hadde opprettet sak for.

Askøy, Kristiansand, Fredrikstad, Tromsø, Frogn, Frøya, Fjell og Grimstad er i en lignende situasjon med flere hundre ubehandlede saker.

Klagene vi får, tyder på at mange kommune mangler ressurser til ulovlighetsoppfølging.

Kommunene har en plikt til å forfølge ulovligheter. Lovgiver har likevel valgt å gi dem et visst handlingsrom. Bestemmelsen i plan- og bygningsloven § 32–1 andre ledd gir adgang til å avstå fra å forfølge de overtredelsene av plan- og bygningslovgivningen som er av «mindre betydning».

Formålet er å gi kommunen rom til å prioritere. Ressursene skal brukes der oppfølgingen har størst betydning for samfunnet. Om adgangen til å avslutte saken skal benyttes, er opp til kommunen. Selv om overtredelsen er av mindre betydning, kan kommunen fortsatt forfølge ulovligheten.

Vi ser at kommunene har ulik forståelse av denne bestemmelsen. Lang saksbehandlingstid og ulik praktisering av reglene går ut over borgerne. Derfor er det behov for å klargjøre hvilket handlingsrom kommunene har til å avslutte ulovlighetssaker.

Kommunen kan ikke avslutte ulovlighetssaker uten undersøkelser. Men de trenger ikke bruke tid og ressurser på rettslige eller faktiske avklaringer dersom resultatet uansett blir at saken ikke forfølges. Vårt syn er at kommunen kan avslutte en sak uten først å konstatere om tiltaket er ulovlig, dersom beslutningsgrunnlaget er forsvarlig.

Hvis kommunen har tilstrekkelig informasjon til å vurdere omfanget av tiltaket, og en eventuell ulovlighet uansett vil være av «mindre betydning», kan kommunen avslutte saken uten å ta endelig stilling til om tiltaket er lovlig.

Videre mener vi at tiltak som er avhengig av dispensasjon for å kunne godkjennes, etter en konkret vurdering kan anses som overtredelser av «mindre betydning». Det avgjørende er ikke om tiltaket krever dispensasjon, men hvilken betydning avviket faktisk har.

Et eksempel kan være et lavt vedskjul for nærme en vei, som i praksis verken hindrer sikt eller utgjør fare.

Sivilombudets uttalelse gir ikke kommunene grønt lys til å se bort fra ulovligheter. Loven er fortsatt klar: Bare saker av mindre betydning kan legges bort.

Men uttalelsen presiserer at kommunen, i saker der et tiltak uansett har liten betydning, ikke først må bruke ressurser på å fastslå med sikkerhet om tiltaket er ulovlig.