Kommunene er en viktig kanal for å påvirke EU

Lokale myndigheter er gradvis blitt nøkkelaktører i den praktiske utformingen og utførelsen av EU-politikk. Sentrale myndigheter bør lytte mer til dem.

Kommuner er blitt en langt mer integrert del av EU enn man kanskje skulle trodd, ettersom EU først og fremst er et samarbeid mellom stater.

I et prosjekt finansiert av Norges forskningsråd har vi undersøkt hvordan kommunal forvaltning i Norge og Sverige påvirkes av EU. Flere av funnene våre har praktiske implikasjoner, særlig når det gjelder rollen kommunen kan spille i det norske påvirkningsarbeidet mot EU.

I likhet med kommuner i EU-land som Sverige, deltar flere norske kommuner aktivt og regelmessig i det praktiske arbeidet med å utforme og iverksette EUs politikk.

For Norges del er det antakelig mye å vinne på å involvere kommunene tettere i det nasjonale EU/EØS-arbeidet.

Det er særlig tre grunner til at kommuner er sentrale for EU.

For det første er EU-prosjekter en sentral del av norsk kommunehverdag.

EUs politikk gjennomføres med lover og regler, politisk og frivillig samarbeid og gjennom EUs programmer. Om lag 60 prosent av EUs budsjett kanaliseres gjennom EUs programmer og fond. Programmene støtter prosjekter og samarbeid som iverksetter ulike deler av EUs politikk, for eksempel sirkulære offentlige anskaffelser eller omstilling til lavutslippssamfunnet.

Mange norske kommuner deltar i EU-prosjekter. Gjennom prosjektene inngår kommunene kontrakter og avtaler med EU-kommisjonen og forplikter seg til å levere på avtalte mål og resultater innen en bestemt periode. På den måten får vi en direkte styringslinje mellom EU og lokale myndigheter.

Rundt omkring i landet inngår fagmiljøer i kommunene i tett samarbeid med lignende fagmiljøer i andre land. Prosjektarbeid har blitt et viktig bindeledd mellom fagmiljøer både på tvers av landegrenser, og mellom EU og lokale styresmakter.

For det andre tilbyr EU nettverk.

Byer deltar i stadig større grad i tette, transnasjonale kommunenettverk. Gjennom nettverk som Eurocities eller Procura+ deltar kommuneansatte i en løpende dialog om EUs politikk og regelverk.

For fagpersoner i kommunene gir nettverkene påfyll av kompetanse og en arena for å utveksle erfaringer med praktisk politikk og «beste praksis». Ofte jobber nettverkene konkret med EUs regelverk.

Nettverkene øker byenes relevans i dialogen med EU-kommisjonen. Selv om EU-organer ikke formelt deltar i nettverkene, blir de ofte invitert med på møter for å diskutere politikk, felles utfordringer og mulige løsninger. Slik bygger fagpersoner i kommunene personlige nettverk både på tvers av nasjonale grenser og mellom forvaltningsnivå.

For det tredje tilbyr kommunene nærhet.

Et viktig bakteppe for å forstå det tettere samarbeidet på tvers av land og mellom kommuner og sentrale EU-organer, er erkjennelsen av at lokale myndigheter har en særlig nærhet til problemene.

Tradisjonelt har EU overlatt iverksetting av felles regelverk til medlemsstatene. Resultatet er at etterlevelsen har blitt ujevn. På stadig flere områder anerkjenner EU behovet for tettere samarbeid om den daglige praktiseringen av felles regelverk, og EU-kommisjonen har innsett at lokale myndigheter står for mye av den praktiske kompetansen.

Fra EU-kommisjonens ståsted har særlig byene betydelig kapasitet til å drive innovasjon og omstilling. Gradvis rigger EU-kommisjonen samarbeid og mer direkte kontakt med Europas byer. Trolig vil dialogen mellom kommunalt og europeisk nivå fortsette å vokse og bli tettere og mer organisert.

meninger

Blir 2025 året da norske kommuner blir nysgjerrige på EØS-avtalen?

EØS-avtalens demokratiske underskudd skyldes først og fremst at norske beslutningstakere ikke er representert i de organene som vedtar EUs forordninger og direktiver.

Norske myndigheter har siden EØS-avtalens inngåelse villet bøte på dette med å benytte de muligheter man har så aktivt og pragmatisk som mulig. I realiteten vil det si gjennom å bruke sektorkoblingene til EU-kommisjonen og lobbyvirksomhet ovenfor EU-institusjoner og EU-land.

Men framover vil trolig kommunene spille en gradvis større rolle. Gitt at brorparten av EØS-regelverket i praksis gjennomføres lokalt, sitter kommunene med nødvendig kompetanse som kommisjonen har fått øynene opp for.

Dersom Norge skal få gjennomslag, uten å sitte ved bordet i EU, er mer løpende samhandling mellom styringsnivåene avgjørende. Kommunenes kompetanse på regelverket kan gi staten et bedre informasjonsgrunnlag. Samtidig kan det sikre at lokale ønsker og behov tas hensyn til i utformingen av norske EØS-posisjoner. Det vil alle tjene på.