Kommunal frihet krever sterke fagmiljøer

Norske kommuner står midt i en perfekt storm: strammere økonomi, økende oppgaveportefølje, knapphet på kompetanse og stadig flere statlige krav.

Kommunekommisjonens første delutredning foreslår viktige grep for å styrke kommunenes handlingsrom. Det er helt nødvendig. Men mer frihet alene er ikke nok. Skal kommunene lykkes, må de også ha tilgang på riktig fagkompetanse.

NITO støtter kommisjonens hovedgrep om mindre statlig detaljstyring og færre øremerkede tilskudd. Når staten driver med mikroledelse svekkes både lokaldemokratiet og kommunenes evne til å utvikle helhetlige og innovative løsninger.

Kommunene vet best hvor skoen trykker – enten det gjelder skole, helse, klima eller teknisk infrastruktur. Rammefinansiering gir rom for prioriteringer, effektiv ressursbruk og bedre sammenheng mellom tjenester.

Samtidig ser vi en utfordring som ikke kan overses: Mange kommuner mangler i dag tilstrekkelig kompetanse til å løse lovpålagte oppgaver. Dette gjelder særlig innen helse- og omsorgstjenestene, der mer behandling skal skje hjemme, støttet av avansert teknologi.

Når kommunene tar i bruk medisinsk–teknisk utstyr og helseteknologiske løsninger, er det helt nødvendig at bioingeniørfaglig og teknisk kompetanse er på plass. Det handler om pasientsikkerhet, kvalitet og effektiv bruk av offentlige midler.

NITO støtter kommisjonens forslag om å oppheve detaljerte kompetansekrav knyttet til spesifikke profesjoner i lovverket. Ikke fordi kompetanse er mindre viktig, tvert imot. Men fordi dagens reguleringer er for statiske i møte med en rask teknologisk utvikling.

Kommunene må kunne organisere tjenestene sine profesjonsnøytralt, basert på faktisk behov, og bygge tverrfaglige fagmiljøer som er robuste over tid.

Det samme gjelder klima- og energiområdet. Det er bred enighet om at kommunene spiller en nøkkelrolle i det grønne skiftet. Energieffektivisering i kommunale bygg er blant de mest kostnadseffektive klimatiltakene vi har. Derfor er det avgjørende at støtteordninger ikke forsvinner i konkurransen med andre formål.

Når øremerkede tilskudd innlemmes i rammefinansieringen, må staten samtidig sikre forutsigbare ordninger som faktisk utløser investeringer, for eksempel gjennom Enova.

Også innen klimatilpasning og kritisk infrastruktur er behovet akutt. Etterslepet på vann og avløp, rassikring og overvannshåndtering vokser. Dagens selvkostregime gjør det krevende for kommunene å gjennomføre nødvendige milliardinvesteringer uten store konsekvenser for innbyggerne.

Skal vi forebygge fremfor å reparere, må finansieringssystemene tilpasses den nye klimarisikoen.

Kommunekommisjonen vil beholde flere målrettede tilskuddsordninger på natur- og klimafeltet. Det støtter NITO helhjertet.

Tiltak som er knyttet konkret til utslippskutt og klimatilpasning er ofte kostbare, og ikke så synlige, og kan derfor lett prioriteres ned i et stramt kommunebudsjett. Men slike tiltak har ringvirkninger langt utover kommunegrensene. Derfor må de beholdes – og styrkes.

Kommunekommisjonens arbeid er et viktig skritt på veien mot en sterkere kommunesektor. Men bærekraftige kommuner bygges ikke bare med friere styring. De bygges med folk – med ingeniører, teknologer og andre fagfolk som får bruke kompetansen sin til beste for innbyggerne.

Små, sårbare kommuner med høy gjennomtrekk av ansatte og manglende spesialistkompetanse er ikke forenlig med stadig mer teknologikrevende oppgaver.

Vi ser frem til kommunekommisjonens andre delutredning, og håper at den vil foreslå politikk som kan bidra til fagmiljøer som er store nok til å håndtere kompleksitet, gir rom for spesialisering og sikrer kontinuitet over tid.

Løsningen kan være større kommuner, mer forpliktende interkommunalt samarbeid og bedre nasjonale rammer for rekruttering og kompetanseutvikling – aller helst en kombinasjon.

Uten dette risikerer vi at økt handlingsrom blir en frihet kommunene ikke har ressurser til å benytte.