Hvis ingen orker være lokalpolitiker lenger – hva da?

I Danmark har man store utfordringer med å få folk nok til å stille på liste til neste års kommunevalg. En spørreundersøkelse Danmarks Radio har foretatt blant lokalpolitikere, viser en klar tendens til at negative forhold som utvikler seg rundt politikere, åpenbart overskygger det positive ved å være beslutningstaker på vegne av folket.

Det er urovekkende utviklingstrekk som får alvorlige konsekvenser for demokratiet, dersom ikke alle tar grep for å snu utviklingen.

Av 1.250 respondenter mener 88 prosent at deres arbeid i kommunestyret gjør en konkret forskjell for kommunens innbyggere. Men 66 prosent sier at vederlaget man får som kommunepolitiker, er for lavt i forhold til den arbeidsinnsats man legger ned.

38 prosent mener tonen mellom de folkevalgte i egen kommune er blitt hardere.

Mest urovekkende er det at hele 72 prosent mener at tonen er blitt hardere fra innbyggerne mot politikerne, herunder på sosiale medier.

Med store demografiutfordringer – lave fødselstall og et raskt voksende antall eldre – kombinert med sterk reduksjon i tilgang på oljepenger, står også norske lokalpolitikere de neste tiårene overfor store omstillingsgrep i velferden. Strukturendringer med avvikling og samling av tjenestetilbud, samt vridning av ressursbruken fra oppvekstsektoren til eldre- og omsorgssektoren, blir nødvendig.

Politikerne må gjøre stadig sterkere prioriteringer og ikke rent sjelden ta upopulære grep. Det skaper sorg, sinne og frustrasjon, ofte basert på manglende forståelse og aksept for situasjonen, og gir i økende grad seg utslag i aksjonisme.

Les også: 

PST koblet inn i skoledebatten i Innlandet

Bruken av kommunikasjonsfirmaer og influensere som lever av konflikter og enkle svar på problemer som må og skal løses, resulterer i at politikere teppebombes døgnet rundt i uker og måneder med meldinger, e-poster og telefoner – samtidig som de stemples og kjeftes huden full på sosiale medier. Mange glemmer at politikere er «en av oss».

De redaksjonelle mediers rolle er udiskutabel. Til tross for at de med offentlig støtte er tillagt et samfunnsansvar som opplysende, kan man få inntrykk av man styres av jakten på antall klikk. Fete overskrifter med krisemaksimering, forenkling og utelatelse av helhet og saklighet erstattes av voldsom eksponering av sterke følelser og reaksjoner på politiske vedtak.

Det blir en selvforsterkende rundgang. Manglende kunnskap om og forståelse for nødvendig endring utvikler seg fort til skepsis eller mistillit til systemet, det være seg politikere, administrasjon, saksgrunnlag, ja, hele systemet som politikken bygger på.

Det har gått så langt at sikkerhets- og beredskapsavdelingene, politiet og PST i økende grad må påkobles for å sikre tryggheten for politikerne. Slike forhold gjør det alt annet enn attraktivt å stille seg til disposisjon som politiker. Hvorfor skal man ville bruke uhorvelig med tid og krefter som lokalpolitiker, for det meste gratisarbeid, hvis dette er hva man får tilbake?

Vi vet at Norge raskt må bli vant med omstilling, og at velferden ufravikelig blir annerledes fremover enn den er i dag. Tiden er inne for å formalisere en dialog mellom politikere som kollegium og mediene – både lokalt og regionalt, men også sentralt mellom KS og Pressens Faglige Utvalg (PFU.) Vi må alle bidra til at det blir levelig og givende å være politiker – og det haster!