Debatt
Frivillige kan ikke overta offentlig ansvar for eldreomsorg
Fra våre frivillige hører vi stadig oftere at flere forventes å utføre grunnleggende omsorgsoppgaver som etter vår oppfatning hører til kommunens lovpålagte ansvar.
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
I årene som kommer vil det bli vanskeligere for myndighetene å finne både pengene og de ansatte som trengs for å opprettholde en trygg og verdig eldreomsorg i Norge. Mot dette bakteppet kan det virke politisk fristende å overlate grunnleggende omsorgsoppgaver til frivillige. Det vil vi advare mot.
Gjennom Røde Kors’ besøkstjeneste besøker våre frivillige mer enn 22.000 personer årlig. Mange av dem er eldre som bor på sykehjem eller bruker hjemmetjenester.
Å bruke frivillige til å oppfylle grunnleggende behov hos pleietrengende eldre, er ikke veien å gå.
Fra besøkstjenesten ble stiftet for 75 år siden, har hensikten med besøkene vært å forebygge ensomhet og tilby meningsfylt sosial kontakt.
Men fra våre frivillige hører vi stadig oftere at flere forventes å utføre helt grunnleggende omsorgsoppgaver som etter vår oppfatning tydelig hører til kommunens lovpålagte ansvar.
Vi har sendt ut en uformell undersøkelse til Røde Kors-ansatte som organiserer besøkstjenesten over hele landet. Flertallet svarer at frivillige hos dem er blitt bedt om å gjøre oppgaver som går utover deres rolle som frivillig. Det handler om å bli kjørt til nødvendige legetimer, å få i seg mat, hjelp med personlig økonomi, stell og personlig hygiene. Noen oppgir at de er blitt forventet å hjelpe eldre med å håndtere legemidler.
Våre frivillige får opplæring i hva de kan og ikke kan gjøre i frivilligrollen. Vi opplever imidlertid at denne rollen utfordres med en gang de kommer ut i aktivitet.
Vi frykter at problemet vil vokse. Andelen eldre i befolkningen øker. De offentlige budsjettene er trange. Den regjeringsutnevnte Helsepersonellkommisjonen har hevdet at antallet helsepersonell per pasient må ned. Da er det forståelig at det virker politisk forlokkende å avlaste helsepersonell ved å overlate noen av oppgavene til frivillige.
Eksempelvis slapp Venstre nylig sitt førsteutkast til nytt partiprogram, der man vil «bruke frivillige for eksempel til matverter på sykehjem slik at helsepersonell kan bruke tiden til pleie og omsorg».
Det er betimelig å ta en diskusjon om hvordan man skal bruke de ansatte og kompetansen i tjenesten best mulig. Men å bruke frivillige til å oppfylle et så grunnleggende behov hos pleietrengende eldre, er ikke veien å gå.
Det må være myndighetenes ansvar å sikre at hjelpetrengende eldre får oppfylt grunnleggende behov – som ernæring, helsehjelp, hygiene og trygghet. Folk som melder seg til frivillig arbeid, gjør det fordi de har en sterk samvittighet og en trang til å hjelpe andre.
Slik er det også for de frivillige i besøkstjenesten: Har de en person fremfor seg som trenger hjelp, er det svært vanskelig for mange av dem å si nei. Også når de blir bedt om å utføre oppgaver de strengt tatt ikke skal gjøre. Men de frivilliges innsatsvilje kan ikke bli et påskudd for å frasi kommunene ansvar og kutte i tjenestetilbudet til noen av de mest sårbare menneskene i samfunnet vårt.
Nylig sendte Helsedirektoratet på høring et rundskriv om de rettslige rammene for samarbeid mellom frivilligheten og helsetjenesten. Her slås det fast at frivillig bistand kan være et supplement til omsorgstjenestene, men at frivillig innsats ikke kan erstatte tjenestene kommunen har plikt til å gi.
Det er viktige avklaringer. Imidlertid savner vi en enda tydeligere avgrensning mellom kommunenes lovpålagte ansvar og frivillighetens rolle i eldreomsorgen – og tydeligere retningslinjer for hvordan man avgjør hvilke oppgaver som etter loven tilhører kommunen.
Hvis norske politikere virkelig vil mobilisere potensialet som finnes i omsorgsfrivilligheten, kan de begynne med å sørge for tilstrekkelig og forsvarlig bemanning i eldreomsorgen. Er det nok ansatte til å løse kommunenes lovpålagte oppgaver, så er risikoen betydelig mindre for at oppgavene overlates til frivillige. Det er ofte når de ansatte uten forvarsel blir utilgjengelige, at frivillige blir stående med oppgaver de ikke egentlig skal ha.
Hvis kommunepolitikere velger å kutte bemanningen til beinet – med håp om at frivillige står klare til å overta – risikerer de å oppnå det motsatte: å skremme frivillige fra seg.
En annen ting politikerne kan gjøre, er å bidra til at flest mulig kommuner har gode samarbeidsavtaler med frivillige organisasjoner, som tydeliggjør ansvarsfordelingen mellom partene.
Røde Kors vil være en konstruktiv samarbeidspartner for kommunene. Vi diskuterer mer enn gjerne hvordan vi kan bidra mer for å opprettholde en trygg og verdig eldreomsorg.
Men dette samarbeidet må ha som utgangspunkt at frivilligheten er et supplement til de offentlige tjenestene – ikke at tjenestene skal overlate grunnleggende omsorgsoppgaver til frivillige.