Frivillig innsats på frivillighetens premisser

Hatlen og Eika tar i debattinnlegget «Frivillige kan ikke overta offentlig ansvar for eldreomsorg» opp en svært aktuell trend. Regjeringen satte 18. oktober ned et innovasjons- og samskapingsutvalg. Utvalget skal blant annet se på hvordan samhandling mellom offentlig sektor, sivilsamfunn og næringsliv kan styrkes, i lys av eldrebølgen. 

Dette føyer seg inn i en rekke av stortingsmeldinger og andre rapporter som peker på frivilligheten som samarbeidspart og ressurs for offentlige velferdsoppgaver.

I en ny rapport skrevet på oppdrag for Distriktssenteret og Norges Frivilligsentraler har vi sett på frivilligsentralenes erfaringer med samarbeidet med kommunene om velferdstjenester, i 189 distriktskommuner. Vi ser mange av de samme trendene som Hatlen og Eika peker på i frivilligsentralenes virke. 

Nasjonale retningslinjer kan nok hjelpe her. Samtidig tror vi mange av de praktiske utfordringene må løses og forankres mellom frivillighet og myndigheter lokalt.

Allerede i dag ser vi et utstrakt samarbeid mellom frivilligsentraler og kommuner. I 85 prosent av distriktskommunene samarbeider frivilligsentral og kommune om velferdstjenester. Mye skjer innen eldretjenester, men også på en rekke andre velferdstjenestefelt som integrering og for barn og ungdom. 

Det dreier seg om ulike møteplasser, mattilbud for eldre, besøkstjenester, lesevenn, språkkafeer for innvandrere og klubbtilbud for ungdommen.

Hovedbudskapet fra frivilligsentralene, og kommunene vi har snakket med, er at frivillig innsats skal skje på frivillighetens premisser, og være et supplement til offentlige tjenester. Men hvor grensa mellom offentlig og frivillig tjenester går, er ikke enkelt å finne ut i praksis. 

For mange frivillige kan det bety like mye om noe oppfattes som det offentliges oppgave, som at det i streng forstand er en lovpålagt oppgave: Hvis kommunen så lenge alle kan huske har stått for matombringing eller ungdomsklubb, hvorfor skal plutselig frivillige gjøre dette?

For andre frivillige kan det viktigste være at det er en meningsfull oppgave som må gjøres. Vi finner eksempler på frivillige som stiller opp langt inn i det som må være ansattes stillingsbeskrivelser, fordi de har lyst til å beholde nærbutikken, og fordi de ser at eldre trenger besøk og mat. 

Frivilligsentralenes ser det da som sin rolle å tilrettelegge for dette. «Hvis det er noe de frivillige ønsker å bruke tiden sin på, så legger vi til rette for det», er en holdning vi møter mange steder.

Samskaping trekkes gjerne fram som en løsning i planer og meldinger som peker på frivilligheten som bidragsyter i velferdstjenester. Samskapende prosesser er prosesser der partene sammen finner fram til en felles forståelse av problemer, løsninger og roller. 

Vi finner at samskaping er hyppig omtalt som en nøkkel til fremtidens utfordringer i distriktskommunenes samfunnsdelplaner. Vi finner også at man mange steder lykkes med dette i praksis.

Men vi ser også eksempler på kommuner og tjenesteområder hvor en ikke finner fram til en slik enighet. Uenigheter om hva som er problemet og hva som er partenes roller og ansvar, er en gjenganger. 

En opplevelse av å få bestillinger på oppgaver som skal utføres for kommunen gir ikke grunn for lagfølelse, og kan være direkte skadelig for de frivilliges motivasjon til å bidra.

Både kommunene og frivilligsentralene vurderer at sentralen vil få større betydning på alle velferdsområder i kommunene. Vi tror at begrepsbruken og tanken om at «frivillige ressurser skal mobiliseres», som en slags offentlig sektors forsvarsreserve, kan spenne bein på de mange gode prosjektene der kommunen og frivilligheten sammen løser viktige samfunnsoppgaver og -utfordringer. 

I kommunene som skaper gode samarbeid, har de stort sett funnet fram til samme oppskrift: Det hjelper å snakke sammen. Ansvars- og rollefordeling mellom sektorene bør forankres på alle nivå. Det kan inkludere forankring i en egen frivillighetsstrategi, eller i en annen av kommunens planer.

En grunnleggende forståelse av at frivilligheten er frivillig og dermed en knapp ressurs som kan forsvinne, bør uansett ligge til grunn for samarbeid om velferd.