Digitaliseringen flytter ansvar mellom stat og kommune

Digitaliseringen av offentlige innbyggertjenester foregår ofte i samarbeid mellom statsetater og kommuner.

Dette har gitt gode resultater, men vi ser også eksempler på uheldige implikasjoner av samarbeidet – slik som nye utilsiktede oppgaver, uhensiktsmessige grenseflater og risiko for svikt i tjenestekvaliteten.

I en fersk utredning for KS har vi undersøkt hvordan roller og ansvarsfordeling mellom stat og kommune endres i verdikjedene ut mot innbyggerne – ofte uten at styringen følger etter.

Tematikken treffer direkte kommisjonens mandat om å foreslå endringer i statens styring som sikrer god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunene.

Uklare ansvarsforhold kan oppstå når digitale løsninger kobler tjenester sammen på tvers av forvaltningsnivåer.

Innbyggeren møter én tjeneste – men bak kulissene står statlige og kommunale aktører ansvarlige for ulike deler av verdikjeden, uten at juridiske grenseganger alltid er gått tilstrekkelig opp – og uten at kvaliteten i helheten er sikret.

Navs digitale løsning for sosialhjelp (Digisos) tilbyr søknadsdialog på en statlig plattform. Kommunen har fortsatt myndighetsansvaret – men mangler kontroll over det tekniske produktet og grensesnittet innbyggeren faktisk møter.

Dette gir en ny risiko: Kommunene er ansvarlige for tjenesten, men avhengige av statens ytelse og prioriteringer.

Det samme ser vi med digital hjemmeoppfølging, som nå brer om seg. Dette er pasientforløp som tidligere lå hos spesialisthelsetjenesten, men som i økende grad flyttes til kommunene.

Hvor ligger behandlingsansvaret når teknologien svikter? Flere kommuner vi intervjuet, var tydelige på at det er uklart hvem som har ansvar for hva.

Eksemplene illustrerer kjerneproblemet: Hvordan kan kommunene ivareta sitt lovpålagte ansvar når teknologien som i økende grad er integrert i tjenestene er statlig styrt, men hvor tydelige grenser for roller og ansvar ikke er definert?

Digitaliseringen lover effektiviseringsgevinster, men disse havner ofte andre steder enn der kostnadene oppstår.

Eksemplene finner vi innen mange tjenesteområder. Kommunene får nye oppgaver: integrasjonsarbeid, teknisk brukerstøtte, utstyrsdrift, oppfølging av innbyggere som ikke mestrer digitale løsninger og nye dokumentasjonsoppgaver. Samtidig blir gevinstene realisert hos innbyggerne, i spesialisthelsetjenesten eller i statlige etater.

Kommunekommisjonen skal eksplisitt identifisere forhold som binder kompetanse unødvendig, gir høye kostnader eller lite effektiv oppgaveløsning.

Digital oppgaveglidning peker i retning av dette. Kommisjonen bør se på mekanismer for rettferdig fordeling av kostnader og gevinster, og hvordan finansieringsmodellene kan moderniseres, slik at de faktisk følger oppgaveløsningen.

Når staten bidrar til digitale innbyggertjenester, følges gjerne statlig logikk: Fagdirektoratene eier teknologien, fortolker og implementerer regelverk, definerer arkitektur, setter funksjonelle krav og prioriterer videreutviklingen.

Kommunene blir brukere av løsningene – men står likevel ansvarlige for tjenestene mot innbyggerne.

Dette representerer en systematisk maktubalanse som utfordrer rammestyringen. Staten og kommunesektoren har etablert samstyringsprinsipper der kommunesektoren skal sikres involvering og en likeverdig og reell innflytelse.

Statlige etaters etterlevelse av disse prinsippene varierer imidlertid i betydelig grad. Her trengs et sterkere juridisk fundament og en mer konsistent etatsstyring.

Vi ser mange eksempler på statsetaters beslutninger om ny funksjonalitet i fellesløsninger og komponenter som får direkte konsekvenser for kommunenes tjenestetilbud, uten at disse har hatt reell mulighet for påvirkning.

Kommisjonen bør se på hvordan styringsmodellene for digitalisering i offentlig sektor kan sikre reell kommunal medvirkning, tydelig rolleavklaring og et mer balansert samspill – slik mandatet etterspør.

Oppgaveglidningen bidrar også til teknologisk fragmentering. Statlige sektorer utvikler sine digitale løsninger i stor grad uten å samordne arkitektur eller styringsmodeller på tvers.

Konsekvensen er et kommunalt IT-landskap med økende kompleksitet og krevende integrasjoner mellom tjenesteområder. For kommisjonen, som skal foreslå endringer i statens styring, bør dette være et viktig tema. Statens mange digitaliseringssatsinger må ses mer i sammenheng, med felles arkitekturprinsipper, felles styringsmodeller og standardiserte krav til drifts- og tjenestekvalitet.

Digitaliseringen er et styringsprosjekt, ikke bare en teknologimodernisering. Fordi teknologien endrer hvem som gjør hva, hvem som har kontroll og hvem som bærer risiko, må også styringen redesignes.

Digital oppgaveglidning må anerkjennes som en strukturell utfordring i forvaltningen. Skal vi lykkes med ambisjonen om en digitalt sammenhengende og tillitvekkende offentlig sektor, må staten og kommunesektoren samarbeide tettere, mer helhetlig og med større likeverdighet.

Kommunekommisjonen har en sjelden mulighet til å tilpasse styringsrelasjonen mellom stat og kommune for en digital tid.