Det er på tide med en byrevolusjon

Mer enn 8 av 10 nordmenn bor urbant, og andelen som bor i byer og tettsteder er økende. Det er her de fleste nordmenn bor, bygger, forflytter seg og forbruker. Når vi vet at norske husholdninger står for en betydelig andel av klimautslipp, er det oppsiktsvekkende at byene har fått minimal plass i både statsbudsjettet og Grønn bok (regjeringens verktøy for klimastatus- og plan). 

På FNs verdensdag for byer er det viktig å minne om at byene er viktige motorer for klimamessig og sosial omstilling, og det er på høy tid med en nasjonal satsing på byene.

Byene vil, men får det ikke til uten et tydelig nasjonalt mandat og mer samordnet innsats. Norges største byområder, Oslo, Trondheim og Stavanger, har tatt initiativ til å ta på seg større ansvar for å nå klimamålene og bidra til sosial og miljømessig bærekraft. 

De har meldt seg på i EUs store samfunnsoppdrag (mission) om å bli klimanøytrale innen 2030 som en del av til sammen 112 europeiske byer.

De uttrykker at de kan klare 60 prosent av utslippskuttene selv, men uten at staten selv koordinerer sine bidrag kan klimanøytralitet og gode bymiljø bli en uoppnåelig drøm.

Det er ikke bare de største byene som har utfordringer. Industribyene på ytre Østlandet og flere andre mellomstore regionbyer i hele landet føler seg neglisjert. De strever med å håndtere både storbyutfordringer som økt utenforskap og sosiale forskjeller, samtidig som de har distriktslignende utfordringer knyttet til aldrende befolkning og synkende barnetall.

Uten utsikter til robust næringsvekst, store infrastrukturutbygginger eller midler fra energiproduksjon definerer de seg selv i kategorien «fattige kommuner» med stadig mindre handlingsrom for å være framoverlente.

For å håndtere framtidsutfordringene trenger vi mer kompetanse og kapasitet på strategisk byledelse. Og vi trenger mer eksperimentering og innovasjon. Det er snart 20 år siden man fikk på plass det eneste området i Norge som er regulert for eksperimentering, Svartlamoen i Trondheim. Gjennom årene har de her bidratt til å øke gjenbruk, utforsket å bygge i massivtre, skapt sosiale entreprenører og banet vei for en tredje boligsektor med selvbyggeri.

Videre er det snart 10 år siden den siste tydelige nasjonale bysatsingen, programmet Framtidens byer. I kjølvannet av dette programmet oppstod bærekraftige byutviklingsstrategier, byvekstavtaler og økt fokus på gående, syklende, kollektivreisende og på byliv.

Norge bør se til EU og de andre nordiske landene, som allerede har løftet fram byenes rolle som endringsmotorer. Selv om Norge har tilsluttet seg EUs missions-program, går det for sakte. I Sverige er de allerede flere år inne i arbeidet med sitt Viable Cities-program, og i Danmark har den filantropiske fondsforvaltningen til Realdania skapt en kultur for utprøving og gjennomføring av prosjekter som leder an i utviklingen gode bysamfunn.

Det krever full mobilisering og radikal innovasjon for at de norske byene som er i EUs mission skal bli klimanøytrale innen 2030. Allikevel var det ingen midler allokert i det nylig framlagte statsbudsjettet.

De sosiale utfordringene som vokser fram i byer, er nødt til å løses også med utgangspunkt i de bygde omgivelsene. Nasjonale myndigheter må gi byene oppmerksomheten, verktøyene og ressursene de trenger. Det er Norge som nasjon som skal bidra til gode livsmiljø for alle, og oppfylle sine klimaforpliktelser.

Byene er nøkkelen til å løse vår tids store utfordringer. Det er på tide med en byrevolusjon.